Jeg så dagens lys en vårdag 22/4-1980 på
Ringerike sykehus i Hønefoss. Jeg vokste opp på Drolsum, et lite sted i Modum komune i Buskerud fylke.
Drolsum har liksom blitt en del av meg og ei bygd jeg er veldig glad i. Jeg har bodd ved Tyrifjorden og har mange fine
minner derfra. Jeg var tidlig interessert i sport, og var ikke mange år før bestefar var med meg på
jorde utenfor huset og gikk på ski. Ha måtte også lage rifle til meg ettersom jeg hadde sett på
skiskyting. Sammen med bestefar satt vi timer foran fjernsynet og så på sport. Dette var noe jeg likte.
Jeg var 5 år da jeg tok mine første prøvende skøyteskjær på Furumo skøytebane
i Geithus. Siden den gang har skøytene vært en del av livet mitt.
Jeg var en av landets beste som rekrutt og være best var nesten en vane. Derfor var det en tung karamell og svelge
den gangen jeg ikke var best lenger. Da jeg var 10-13 år sleit jeg med litt for stor vekt. Jeg har alltid vært
en kraftig type, men var litt for tung. Men jeg ville ikke gi meg, og som 13 åring begynte jeg å trene systematisk
under Arne Skuterud. En person som har betydd mye for meg som skøyteløper og i det private liv. 1995 var et år
som jeg kommer til å huske for alltid. Jeg klarte da mitt første mål som skøyteløper og ta gull-medalje
på 3000m under landsmesterskapet for 15 åringer. Oldefar gråt, jeg jublet og alt så lyst ut for meg.
Det gikk kjempe bra for meg som skøyteløper, men slet også på skolen. Jeg hadde et sosialiseringsproblem,
og hadde episoder som var vanskelig å takle. Jeg var to forskjellige gutter. En seriøs treningsgutt. Og en sint og til
tider aggressiv gutt. Allikevel klarte jeg ungdomskolen ganske greit. Men hadde også til tider problemer hjemme. Var en veldig
impulsiv gutt.
|
Neste steg var Rosthaug Videregående Skole. En skole som har gitt meg mye. Jeg tok utdanningen over 4 år for å få
tid til treningen min. Dette gikk også veldig bra og deltok flere ganger for Norge på Landskamper. 1998 i Warszawa i Polen var
det nok en opptur. Der ble jeg Nordisk mester på 5000m. Det skal sies at jeg var litt heldig med forholdene, men jeg stod
øverst og det var det som betydde noe. Dette var en tid som var bra på det sportslige, men kjærlighetslivet var
ikke like stabilt. Året etter fikk jeg 4 plass i Finland og var med på sølvmedalje under lagtempo. Dette var med
mine gode kamerater Odd og Reidar Borgersen. Året etter ble det 8 plass på 5000m i Allkmar i Nederland.
Men nå så kom en annen epoke i mitt liv. Det hadde gått så bra og jeg var en lovende allround løper fra
Norge. Men jeg har hatt mange problemer samtidig som jeg trente hardt for å bli best. Og begynte dessverre å drikke en del.
Noe som førte til en del venner som ikke var av de sportslige typene. Jeg valgte nå derfor å begynne å jobbe
Becotek A/S der jeg jobbet fast i 3 år. Jeg kjøpte meg leilighet i Åmot og gjorde for det meste ikke annet enn å
jobbe, trene og drikke. Noe som ikke er så lett å kombinere. Noen ganger gikk det så langt at det fikk store
konsekvenser for meg. Jeg var borte fra treninger, samlinger og var litt ute på tynn is med et stort lager av feilskjær.
På jobb fikk jeg støtte av formannen Kristian Saastad til å fortsette med trening. Og i Geithus skøytegruppe
fikk jeg muligheten til å komme på rett vei igjen. Arne Borgersen var en viktig person da alt så veldig mørkt ut.
Jeg måtte sitte skolerett og love at det ikke skulle gjenta seg. Jeg var innstilt på å komme tilbake igjen.
Jeg bestemte meg for å begynne på skolen igjen etter råd fra en venn Ronny Losoa. Valget ble Faglærer
Kroppsøving på Lærerhøgskolen i Notodden.
|
J
Jeg kunne nå trene å satse på skøyter igjen, men det ble ikke mer en store ord. Det var fortsatt et
stort misbruk av alkohol som hadde blitt et stort problem i mitt liv. På skolen gikk det faktisk veldig bra og rett etter
eksamen det første året bestemte jeg meg: Nå er det slutt!
Jeg skulle tilbake i toppen selv om det begynte å haste, for jeg var snart 24 år.
Jeg trente mye den våren sammen med Lars Christian, min bror som også hadde blitt landsmester på 3000m.
Vi skulle bli best, og syklet intervaller så tårene rant. Jeg begynte å komme i form den våren da
det skjedde. Noe som kom til å forandre mitt liv og tenkemåte for alltid.
Den 30 mai 2005 skjedde det. Jeg hadde vært hos en kamerat og drukket litt. Det er ved 00.00 tiden jeg gjør
den største feilen i mitt liv. Jeg setter meg i bilen med en kamerat (Andreas Thon) og skal hjem. Det er ikke lange
veien vi skal, men veien tilbake skal nesten bli umulig. Jeg får skrens på bilen og mister kontroll.
Jeg forsøker å rette opp men for sent. Vi treffer grøfta i en slakk sving i overgangen mellom asfalt og grus.
Bilen blir kastet rundt 5 ganger. Andreas Thon sitter heldigvis i sikkerhetsbelte ok kommer fra det med et lite brudd i ryggen.
Han gikk selv ut av bilen, noe som for meg den dag i dag er utrolig. Jeg derimot satt ikke i sikkerhetbelte.
 |