Jeg ble kastet ut av bilen og ble funnet av min eldste bror Tom Erik som hørte jeg kjørte ut. Han fikk ringt ettersom Andreas og de i bilen bak var sjokkert. Han ringte ambulansen, og mamma som kom nesten først til åstedet. Dette var 2 km hjemmefra. Ambulansen kom, og ringte umiddelbart til Ullevål luftambulanse. Jeg var bevisstløs og husker ingen ting fra ulykken. Men på sykehuset kunne de konstatere multitraumatiske skader.
- Hjerneblødning på venstre side
- Punktert begge lunger
- Brudd i høyre kravebein
- Nesten alle ribbein var knekt
- Brudd i nakken
- 3 brudd i ryggen, et var et komplisert brudd
- Sprukket bukspyttkjertel, væsken ødela noe av tarmen som måtte fjernes.
- Rift i nyre (begynte å blø etter noen dager, måtte opereres igjen.)
- Opererte 3 ganger i magen
- 11 dager i koma
Da jeg våknet var jeg sterkt dopet og skjønte ikke så mye. Jeg kunne ikke snakke fordi jeg hadde respirator som hjalp meg med å puste. Etter 3 uker hadde jeg gått ned 20 kg fra 80 til 60 kg . Etter hvert ble jeg flyttet til Drammen Sykehus. Jeg hadde begynt å trene litt i sengen ved hjelp av fysoterapaut. Jeg begynte også å gå litt, men måtte ha hjelp til dette. I begynnelsen klarte jeg noen meter. Jeg måtte trene balanse og alt opp igjen. Ingen viste om jeg kom tilbake på skøytebanen igjen, bare jeg.
|
Etter en stund på sykehuset begynte jeg å komme til hektene igjen. Jeg ville hjem, og var lei av å stirre i en hvit vegg og kjenne lukten av sykehus. Eneste måten var å skrive seg selv ut på eget ansvar. Jeg var langt nede psykisk og så det som siste utvei. Jeg måtte ha sykepleier hjemme 3 ganger om dagen for å sette sprøyte osv. De første dagene hjemme var et helvete med smerter og tanker om dette var lurt, men jeg skulle ikke tilbake på sykehuset. Jeg begynte så smått å trene meg opp hjemme. Jeg tok turen til Furumo å så på gutta trente skøyter. Jeg bestemte meg, jeg skal gjøre det umulige.
Jeg begynte å trene hos fysoterapaut i Geithus. Geithus fysikalske institutt med Ulf Johansen som min trener. Han har vært min fysoterapaut før og var til stor hjelp nå. Vi tok puls når vi gikk stepp, og så rask fremgang. Vi trente balanseøvelser. Jeg begynte å prøve rulleskøytene med korsett og mange kunne med skepsis i blikket se meg forøke og komme meg rundt rulleskøytebanen.
Da satte jeg det første målet: Jeg skulle gå NC åpning i november i vikingskipet.
Med hjelp fra skøytegutta som ga meg positive tilbakemeldinger klarte jeg det. Dette var min største seier så langt i mitt liv. Men nå ble jeg mer sulten. Jeg ville trene for å gå på de tidene jeg gikk før jeg kjørte ut. Vinteren ble brukt til å komme i litt form, slik at jeg kunne trene
For full maskin til sommeren. Jeg begynte også på skolen, noe som var kjempe tungt i begynnelsen.
|
I år har jeg allerede gått på de samme tidene som jeg gikk før ulykken. Det er nå 1,5 år siden. Tiden har gått utrolig fort og kan nesten ikke skjønne at jeg er i den formen jeg er i dag. Jeg har gått 2 Norgesmesterkap i år. Jeg føler meg på full vei tilbake.
Det er herfra dere skal få følge meg på min hjemmeside. Jeg må alltid ha mål og tenkte på et mål som nesten er umulig. Nemlig OL i 2010 i Vancouver. Denne hendelsen har fått meg til å tro på det umulige og forandret meg som person radikalt. Jeg er ikke belastet av alkoholen og funnet ut at livet er for kort til å sløses bort.
JEG SKAL GJØRE DET UMULIGE MULIG
Med vennlig hilsen Odd Ø Langegård
|